FOTTUR I SYLAN 29. - 31. august 2017

Sylene 29. - 31. august 2017

Veterangruppa i Skarven turlag hadde planlangt tur til Storerikvollen de to siste dagene i august. Sigdis og jeg hadde mange ganger snakket om at det hadde vært moro å gå turen fra Rundhaugen via Blåhammaren til Storerikvollen igjen. Vi gikk den første gang i 1982, den gang helt til Vekarstua i Tydal. Har senere vandret i området , men ikke akkurat den turen.
Vi bestemte oss for å ta den til Storerikvollen nå. I tillegg meldte Sigrid seg på pluss Kirsten som var med til Tafjorden.

Tirsdag morgen 29. august kjørte Malin oss til Rundhaugen, ca 1,5 timers kjøretur. Det var varslet regn og vi startet med regnklær på. Men regnet avtok ganske fort, og allerede ved elven tok vi dem av. Her tok vi også første matpause. Det var jo mange timer siden vi spiste frokost.

Det var lett å gå oppover. Det var jo ingenting for oss som hadde vært i Tafjordfjella. Og i allefall ikke for Sigdis og Sigrid som også hadde gått Romsdalseggen noen dager før. Vi kom tidlig opp til Blåhammarstugan, og det selvsagte ølglasset smakte utrolig godt ute på den nye terrassen de har fått.

Vi hadde fått tildelt flatseng på sovesal. Men personalet lovte å ha oss i minne om noen ikke dukket opp og slik ble det til at vi fikk senger alle fire.

Middagen er en helt spesiell sak på Blåhammaren. Det er flinke, svenske ungdommer som står for både å lage og servere den. En treretters som besto av suppe, laks m/tilbehør og is med bær til dessert. Rød og hvit vin, samt øl. Her er det bare å velge.

Det må sies at det koster litt mer enn på hyttene i Norge, men pytt...pytt!

Neste dag våknet vi til et fantastisk vær, sol og lite vind. Vi vandret videre mot norskegrensen og Storerikvollen. 17 km tur. Det er er helt ubeskrivelig lett terreng å gå i. Nå var det kommet opp et nytt vindskydd like før grensen. Der var det mulighet til å gå inn, i tillegg var det bygd do. Vi spiste nistepakken ute på trappen i det fine været. I dag er det fin bro over Ena. I 1982 måtte vi av med skoene og våddå over.

Vi tok en liten pause til når vi nådde Homla, og kom til Storerikvollen 1 time senere enn de andre veteranene som hadde gått 4 km fra Sankåvika.

Som vanlig ble det trivelig kveld i godt selskap. Neste dag gikk hele gjengen over Blkåkleppen og ned til Sankåvika. Malin hentet oss igjen.

Og alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur...! :-)

FOTTUR I TAFJORDFJELLA 7. - 11. AUGUST 2017

Tafjordfjellene - noe av det vakreste Norge har å by på....

Tre av lagets medlemmer, Sigdis, Sigrid og Inger meldte oss til å delta på dette vakre eventyret. I tillegg hadde vi med en gjestevandrer, Kirsten.

Vi møtte opp på Grotli mandag 7. augst med avgang kl 1300 mot Danskehytta. Turen er på 12 km og var beregnet til 6 timer. Vi hadde godt og fint vær helt til de siste par timene. Da måtte vi på med regnjakke, lue og votter, det regnet og haglet! Berget ble vått og sleipt, og da brukes mer tid. Vi kom frem til varm og god hytte med masse tørkemuligheter. Vi fire sov på eget rom i motsetning til andre som som i alkover på loftet. Danskehytte ligger på 1440 moh. Det var en del snø og is på vannene. Men et nydelig skue for øyet.

Neste dag gikk ferden ned til Kaldhusseter 500 moh. 11 km i stort sett nedoverbakke, men dog en tøff og utfordrende etappe. Ett sted måtte vi kaste stavene ned i ura og bruke vire å holde oss i. Selvfølgelig måtte vi rygge ned. Turlederne var til god hjep. Det var likevel når vi kom til siste "utforkjøringen" vi virkelig fikk kjenne det. Vi ble rådet til å snøre skoene tett for at tærne ikke skulle trykke fram i skoene. Det var den bratteste grusveien vi noen gang har sett, og lårmusklene fikk kjørt seg når det blir kilometer ut av det.
På Kaldhusseter ble vi møtt med fine dobbeltrom, dusj og toalett rett over gangen. I tillegg forfriskninger og snacks etter ønske. En treretteres middag ble servert på kvelden av reiselederens mann. Vi hadde ingen problemer med å sovne!

På dag 3 gikk vi først oppover igjen til 1100 m før det flatet ut et langt stykke. Vi gikk langs det ene vannet etter det andre før det begynte å gå nedover. Lett og fin sti i starten, men du verden for en ur vi måtte ned til slutt. Vi så Herdalssetra (500 moh) som små klosser der nede i dalbunnen, og sauene som små prikker. Alle kikket utover og spurte om det var sant vi skulle ned der. Men ned kom vi, selv om det tok tid. Det var svært utfordrende, her måtte vi ha full fokus på det vi holdt på med.

På Herdalssetra ble vi hentet med buss og kjørt til Geiranger med et stopp i Ørnesvingen. På Hotell Geiranger fikk hvert vårt dobbeltrom med utsikt og badekar. Det var helt nydelig. Og som ellers, dagen ble avsluttet med middagsbuffet og en vandring gjennom Geiranger sentrum og opp trappene til museet. En av turlederne, Terje, var over gjennomsnittet interessert i lokalhistorie, og var en eminent guide.

Neste og siste dag møtte vi opp på kaien kl 0845 for å ta båten utover fjorden. Den gjorde en runde, og på vei tilbake la den til slik at vi kom oss i land. Så bars det rett oppover mot Skageflå i en bratt sti og trappetrinn. På de verste stedene også gelender og rekkverk i stål og vire. 250 høydemeter høres ikke mye ut, men man blir varm i skjorta før man er oppe. Terje fortalte historien om Skageflå og andre gårder i fjellsidene der. Han hadde vært der oppe i 1993 da vårt kongepar hadde invitert europas kongehus til lunsj på gressmatten på Skageflå i anledning deres sølvbryllup.
Vi gikk først videre oppover og langs fjellsiden tilbake til Geiranger hvor bussen kjørte oss tilbake til Grotli. Da var ringen sluttet.
Vi avsluttet med en god middag om kvelden, og kjørte hjem neste dag.  

ps: her skal det komme bilder etter hvert.....

SprekNok status 1. august 2017

SprekNok status:

SprekNok-damene lever i beste velgående selv om det har vært stille her etter turen til Italia i 2015.

Nå er det bare Evelyn og Ann Lisbet som fortsatt er i full jobb. Det betyr at de fleste oss andre går på mange turer hver for oss og noen ganger 2-3 sammen, men ikke alle seks på en gang. Etter turen til Jotunheimen har ingen tatt initiativ til å planlegge fellestur heller, (!) med unntak av Italia.  

Evelyn har blitt hekta på toppturer både organiserte, som Storsylen opp, og egne turer. Sigdis er vel den som alltid er klar for tur, og har måttet ty til "gutta" noen ganger for å komme seg avgårde. Sigrid har ligget i hardtrening på alle måter, sykkel, vandring, styrketrening, trappetrening for å komme i bedre form enn hun var tidligere. Lisbet har vært mye opptatt i jobben sin, og derfor ikke tid til så mye på egen hånd. Randi både sykler og går jevnt og trutt, og jeg sånn passe for lite av alt. Jeg skal ikke stikke under en stol at etter turen i Jotunheimen var jeg fast besemt på ikke å gå på flere 3-dagersturer. Men da Skarven-veteranene skulle ha overnattingstur til Schulzhytta i fjor, ble jeg med. Det ble en skikklig opptur, et kick rett og slett.

Senere på sommeren i fjor leste Sigdis og jeg i ukebladet Hjemmet om dronningtur i Tafjordfjellene som så veldig bra ut. Vi bestemte oss for å følge med om turen ble arrangert på nytt. Det ble den og Sigrid, Sigdis og jeg meldte oss på.  

På sommeren har Evelyn invitert laget på hytta si, først en liten gåtur med påfølgende serverning. Litt svette må vi bli!
Nå i sommer bestemte vi at vi skal på utenlandstur i 2018. Siden noen er avhengige av å bruke ferien som må planlegges tidlig, er vi mer sikre på godt vær i sydlige trakter. Vi har gått en del i regn, og legger ikke skjul på at vi foretrekker oppholds i allefall.
Så får vi se da om det blir tur i jubileumsåret vårt....

VANDRETUR I CINQUE TERRE, ITALIA 26.9 - 3.10.2015

Vandretur i Cinque Terre, Italia 26.09-03.10.2015. 

Turplanleggerne hadde gjort jobben sin. Utenlandstur sto på programmet i år.

Vi hadde ventet hele sommeren på denne turen, dels fordi vi har hatt en regnfull sommer og dels fordi vi endelig skulle på tur igjen. Og denne gang til Italia, nærmere bestemt Cinque Terre området. Turen ble bestilt gjennom Merlot Reiser, uten guide. Vi mente vi kunne klare oss selv, og det gjorde vi!

Lørdag 26.9.2015 entret vi Værnes før 0430, flyet tok av kl 0600 med retning Nice i Frankrike. Vi landet som planlagt  og kom oss med buss til Nice Ville, togstasjonen i Nice. Kl 0925 sto vi utenfor inngangen, solen skinte og "langarman" gikk i kofferten.

Randi, Sigdis og Lisbet i Nice.

Etter lang venting tok vi oppstilling på perrongen. Men så veltet innover perrongen (den var stor)  en "himmelsk herskare" som trengte seg inn på toget med en slik fart, at 6 ladies med store kofferter måtte vike!!
Dermed ble det et senere tog som gikk sakte og stoppet ved hver stolpe.

Her slukker vi sult og tørste...!

Det ble mange togturer med litt forskjellig standard..

Alle damene i ferd med å teste lokalt øl.

I Genova hivet vi oss over ølglasset og minst en halv pizza hver før vi byttet tog til noe litt bedre.  Endelig,  nærmere halv ni på kvelden, spaserte vi de 600 meterne stasjonen til hotellet. Det hadde  vært en lang dag for damene, og vi ba om å få ankomsmiddagen neste dag i stedet. Men å smake på det lokale ølet, ja se det klarte vi!!

Dag 1 Rundtur i Punta Manara 3t  7,3 km.
Første dag opprant med sol og klart vær. Frokosten var ikke noe for oss turgåere, men passe mette ble vi. Små tursekker ble pakket med vannflaske og annet småtteri, på med joggesko og vi var klare for første tur.

Første dag på tur.

Selfie av dameturlaget.

Fine trapper å gå i her.

Vi fulgte beskrivelsen  vi hadde fått fra Merlot. Vi sirklet oss gjennom gater og smug, og hadde en fin dag i Sestri Levante og omegn.
Lette sekker, lette sko, lett å gå, god temperatur.

Sestri Levante

Byen ligger ved sjøen

Lisbet leder an...

Drikkepause.

Opp i høyden på andre siden av byen.

Randi og Sigrid er litt smågal. 

Sigdis på vei oppover.

Inger på prekestolen.

Avslapping på taket.

Det smakte med en fireretters og godt drikke!

Vel tilbake på hotellet fant vi frem badetøy og tok et raskt bad i sjøen før vi gikk til takterrassen, fant hver vår solseng og slappet av til solen gikk ned bak huset.
Senere gjorde vi oss presentable til hotellets fireretters, velsmakende velkomstmiddag.

Dag 2 Portofino 2,5 t  4,7 km 
Camogli - San Fruttoso - Portofino - Santa Margherita.
Siden vi ikke hadde guide, kunne vi selv bestemme hvor vi ville gå for hver dag. Denne turen var ikke så lang, men den inkluderte en båttur som gjør seg best i godt vær. Og det ville vi få denne dagen.
Vi gikk først til stasjonen, kjøpte billetter til Camogli, stemplet dem i en av de grønne boksene (det var viktig) og kom oss på toget. Etter 30 minutter med og fortsatte vi turen etter beskrivelsen fra Merlot til vi kom til båtem som tok oss til San Fruttuoso. Båtturen tok ca 40 minutter. Den var full av turister fra hele verden.

Camogli, en idyllisk liten by. Herfra tok vi båt til San Fruttuoso.

Båtbilletter kjøpte vi i denne kiosken.

San Fruttuoso

         Fra San Fruttuoso fulgte vi skilting og merking etter Merlot´s beskrivelser. Stien gikk i lett terreng med fin havutsikt. Vi fortsatte mot Portofino Mare.
Stien ble til trapper som endte opp på en åpen plass i Portofino. Portofino er en kjent idyll.

Portofino Mare

Sigrid og Evelyn.

Ved havnen

Den må være Italias svar på Geiranger. Stor turistmaskin. Her smakte det med øl og pizza.

Mmmmm...

Fine stier å vandre etter.

Stien var merket med røde prikker.

Kaillan jobbet og løste verdensproblemer.

 Vi ble litt kalde, og  lånte prøverommet i en butikk for å skifte klær. Herfra tok vi buss til Santa Margherita og tog tilbake til Sestri Levante. Da var klokka blitt så mange, at det ble ikke tid til annet enn litt avslapping og en "bitte lille" før det bars rett ut for å spise middag.  

 
Dag 3, Portovenere - Riomaggiore 5,5 t  13 km. 
Vi tok toget til La Spesia 0820, ca 1 times tur. Videre buss til Portovenere hvor vandringen startet.
Det er både spennende og utfordrende, men mest artig å gå etter en slik veibeksrivelse. Vi tok hver vår dag eller økt. Ferden gikk opp og ned, inn i skog og ut igjen. Vi begynte å bli sultne, og et
dansk par fortalte at litt lenger ned ville vi komme til en restaurant med god mat og drikke. Men damene bak disken ble ytterst forskrekket ved synet av 6 utsultne kvinnfolk, og avviste oss med et bestemt blikk. De hadde samtidig fått besøk av et stort reiseselskap og hadde tydeligvis nok med dem. Stien brakte oss videre gjennom hovedgata i Campiglia og oppover mot en åskam. På denne åskammen lå dagens høyeste punkt.
Litt lenger fem fikk vi kjøpt en etterlengtet ølboks som smakte fortreffelig, men vi måtte nøye oss med knekkebrød og diverse vi hadde i sekken. Etter oppskriften vandret vi videre og kom endelig til serveringsstedet "Colle del Telegrafo" hvor vi fikk kjøpt mat og drikke. Trolig en familiebedrift. Det så litt stusselig ut, og vi fant et bord på terrassen mot sjøen. Et blått og slitt plastbord ble til et festbord når den blide herren hadde lagt på sin hvite papirduk og dekket opp med høye stettglass for damene. Det likte vi!! Sammen med datteren som snakket litt engelsk, ble vi enig om bestillingen. Ingen restaurant uten pasta, så også her,  spaghettien smakte helt nydelig.
Vi betalte og måtte videre.
På veien kom vi ned til en stor kirke på en slette, Santuario Della Madonna di Montenero. Herfra gikk det rett nedover til Riomaggiore. Herfra tok vi toget tilbake til Sestri Levante.


Dag 4, Riomaggiore - Manarola - Corniglia - Vernazza -  Monterosso. Summer opp timer og km.
Samme morgenrutine som i går. Vi var enige om at vi ville fortsette å gå fra Riomaggiore og ta med oss så mange småbyer vi orket. Så dermet tok vi toget tilbake til Riomaggiore.
Startet med stor glød og iver, og etter noen hundre meter tok vi en betongtrapp til venstre. Passerte en gammel steinbro, og så startet turen opp igjennom de terrasserte vinmarkene. Trappa var gammel, bratt og lang. Etter 50 minutter og 210 moh på 1 km, kom vi til første utsiktspunkt, og vi nærmet oss toppen. Stien snirklet seg oppover, vi passerte solpanel på venstre side. Vi la også merke til at det snodde seg en skinne ca 70-80 cm over bakken opp i gjennom åssidene. Det var en transportskinne, og jammen kom det ikke en vogn med 2 kailler oppå på vei nedover. De satt og spilte på mobilen, at de torde!!
Etter litt opp og ned ankom vi Manarola. Her kunne vi velge å gå ned til havna, men vi valgte å ta oss oppover igjen og begynte å gå mot Cornelia. Stien langs kysten har vært stengt i mange år på grunn av ras, så vi tok den alternative veien om Volastra.

 Det passet med en pause, og vi kjøpte lunsjpakker på en kafè, som vi tok til plasse foran kirken. Det blåste litt, så pausen ble ikke lenger enn til at vi fikk i oss litt mat. Stien mot Corniglia fortsatte på en smal sti langs terrasser og vinmarker, men som var lett å følge.
Vi fulgte gatene, og kom ned til en restaurant som hadde uteservering under noen trær i hagen. Her tok vi en velfortjent pause. En svært livlig kar serverte oss kaldt øl og peanøtter, og Brushetta med tomater. AH... det var godt!!
Intet varer evig, så vi fant trappene rett ned til jernbanestasjonen. Her måtte vi ta toget til Vernaza fordi stien var stengt etter jordras siste vinter.
Sigrid og Randi bestemte seg for å hoppe over denne etappen og tok toget, mens vi andre ønsket å gå strekningen Vernaza-Monterosso. I følge "skriften" en av de fineste strekningene langs kysten av Cinque Terre. Litt kupert enkelte steder, men lett å finne fram. Her måtte vi betale bomavgift i en bod, 7,50 euro. Trappen gikk oppover mellom gamle hus, og ledet oss mot Monterosso. Her var fine utsiktspunkter over havet. Høyeste punktet på denne turen var 175 m.o.h. Vi ankom det første serveringsstedet ved stranda i Monterosso hvor Sigrid og Randi ventet på oss. Denne byen er delt i to med en tunnel som forbinder den gamle og den nye delen. Jernbanestasjonen lå i den andre delen. Billett tilbake til Sestri Levante kjøpte vi i billettluka og nå hadde vi blitt flinke til å huske å stemple billettene i den gule boksen før vi gikk på toget.
Vi kom i prat med 3 norske damer som ikke hadde fått med seg hvor viktig stemplingen var. De hadde fått en bot på 60 euro, engentlig hver og en av dem. Men fordi de var turister hadde de sluppet med å betale for en.   


Dag 5, Levanto - Monterosse 3,5 t  9 km.  
Noen av oss begynte å bli litt slitne, men så er det sånn at når man er flere sammen trekker man opp hverandre. Sigdis og Randi bestemte seg likevel for å stå over denne siste etappen fra Levanto til Monterosso.
Så var det å komme seg på toget igjen. Vi gikk i gatene gjennom byen, her måtte vi følge nøye med på "skriften" så vi ikke gikk feil. Endte opp på en plass foran en stripete kirke, St. Andrea.

St. Andrea

Steinlagt sti.

Det gikk oppover på steinlagt sti med fin utsikt over havet på høyre side. Merkingen var sporadisk her, og en stund trodde vi at vi hadde tullet, men ble enig om å forsette. Og det ble riktig. Stien minnet litt om god opptrampet norsk sti, litt stein og litt jord i lys brunrød farge. Nedstigningen til Monterosso var lang med mange trapper. Vel nede satt Evelyn og Lisbet i en kaffebar. De hadde brukt 2 timer på turen, mens Sigrid og jeg brukte 3 timer. Ikke verst det! Fin tur.

Til høyre for kirken startet stien.

Noen tar seg tid til å pynte litt.

Sigrid i kjent positur.

Monterosso.

Vi var tilbake på hotellet litt over kl 1300. Lunsj på hjørnet hvor Randi og Sigdis ventet (men ikke på oss)!! De trodde vi kom mye senere.

Avsluttet vandringen med et glass sprudlevann!

Det ble en rolig ettermiddag. Hadde sett for oss litt shopping, men her var det høye priser. Ikke så mye spennende heller for den saks skyld. Og så skulle vi jo reise til Nice neste morgen, og da hadde vi planer om å gå i butikker og sitte på restaurant ved strandpromenaden.
Nå var vi ferdig med vandringen. Ett par av oss summerte dagene og fant at vi hadde gått 7 mil på 5 dager, og det er slettes ikke verst.

Dag 6, fredag 2. oktober. Tog fra Sestri Levante tilbake til Nice.
Vi hadde bestemt oss for å ta toget tidlig neste morgen for å komme tidlig til Nice, så kl 0700 var vi på stasjonen. Det var kaldere, og vi hadde funnet frem litt mer yttertøy.
Etter en tid på toget, begynte det å regne..og regnet forsatte. Vi skiftet tog i Genova. På grensen måtte vi stå i 1,5 time før toget kjørte videre på grunn av ras mellom Monaco og Nice. Men klokka 1330 sto vi ute i høljregnet og belaget oss på å gå de 600 meterne til hotellet. Det plasket ned, og vi trillet koffertene så fort vi kunne ned gater og over gater. Det er rart hvor langt 600 meter er. Men omsider var vi fremme, og fikk skiftet til noe bedre. Shoppingen og strandpromenaden ble erstattet av en uteplass med tak og varme utenfor hotellet. Det pøste ned, og rant i gatene. Sigdis og Randi sto for shoppingen og kjøpte sko 10 meter unna. Vi fikk ikke den trivelige ettermiddagen i Nice som vi hadde planlagt, men vi unnet oss en deilig middag med dessert og selvfølgelig tilhørende drikke. Vi brukte opp resten av pengene i fellespungen. Det ble tidlig kveld. 
Apropos fellespung, -det er lurt å ha. Da går betalinger for mat og billetter mye raskere unna. 
Neste morgen hadde regnet sluttet og skylaget lettet. Vi tok taxi til flyplassen kl 0800 og hadde fly hjem kl 1000.

Og alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur!!!..... og så trur vi det går en italiener rundt med et falskt pass;-)

Ps! Senere denne lørdagen regnet det i så store mengder i Nice, at det skapte oversvømmelser og store trafikkproblemer. Det var godt vi kom oss hjem. 

SAVALEN PÅ SKI 11-13. APRIL 2015

ENDELIG SKITUR.

På generalforsamlingen i fjor, var vi enig om at i 2015 måtte det bli en skitur. Vi hadde skjelden vært værmessig særlig heldig med skiturene våre, og det er nesten umulig å bestemme en helg og ha tro på at det går an. Derfor ble ikke turen bestemt før uken før palmehelgen.
Turplanleggerne våre, de 2 "SS"ene er ram på planlegging. (Apropos planlegging, så har de samme damene bestilt vandretur i Cincke Terre i Italia til høsten.)
De tar sjefsavgjørelser, og det er helt i orden for oss andre, særlig når bestemmelsene må tas nært opp til avreisedato. Vi er bare glade for at noen tar seg av både bestillingen og oss.
Slik også med turen til Savalen. Som vanlig er det fortsatt sånn at noen av oss jobber på helg, og denne gangen rammet det Lisbet. Synd både for oss og henne.

Som planlagt, sto vi på gården hos Evelyn presis kl 1555. De 2 "SS"ene og Randi hadde kjøpt mat vi skulle ha med, deriblant øl og egg. Inn med Evelyns sekk og virre, varre, vip så falt eggkartongen ut og ned på asfalten og knuste hvert jævla 12 egg, pluss en ølboks som spruta i alle retninger.

Vi overlot griseriet til Gunnar, og kjørte avgårde, Randi, Sigdis, Sigrid, Evelyn og jeg. Denne gang med Sigrid som sjåfør. Hun har den nyeste bilen, og den måtte jo testes. Svært bra Mazda foresten.
Uansett hvilken bil vi hadde brukt, ville vi nådd igjen køen på toppen av Okstadbakkan, og det tok nøyaktig en time å komme ned til Klettkrysset. Derfra gikk det hundre. Skravla gikk uavbrutt, og etter hvert ble vi sultne. Som vanlig tok vi spisepause på Berkåk, det begynner nesten å bli tradisjon. Vi kjøpte pizza, mer enn nok, og dermed ble noen biter  med når vi forlot spiseriet. Kjekt å finne når vi kommer frem, mente vi.

Sigrid kjørte med stø hånd over Kvikne og ned til Tynset, før vi tok opp mot Savalen. Det må vel innrømmes at snømangelen var en skuffelse først. Men så oppdaget vi at det var oppkjørte spor som holdt seg rimelig godt, og vi fikk informasjon om at sporlegger ville bli kjørt nese morgen.

Full av optimisme fant vi leiligheten i Nissegata. Den var grei nok med 8/9 sengeplasser og 2 bad, men kjøkken og stue var "krøbelt". Her var det tydelig lagt opp til at man skulle gå i restauranten og spise.

Vi inkvarterte oss, redde senger og fant frem ølboksen og vinflaska. Med en pizzabit og peanøtter hadde vi det på G!

 Presidenten hadde eget rom i 1. etg. rett ved ytterdøren. Måtte passe på tuppene, så ingen kom og tok dem. De jegla seg opp i 2. Tror de hadde det bra der, hørte ingenting fra dem.   

Strikking hører med!

Og som de ekte husmødrene vi er ordnet vi (selvfølgelig) med frokost i leiligheten! Og smurte matpakke, pakket sekk og smurte ski. Så var vi klare. 

Fin fart på skiene.

Vi la i vei. Litt usikkre på om smurning og føre var samstemt. Men vi er jo så heldige å treffe på "noen" som mer enn gjerne forteller oss hvor det er fint for "gamle damer" å gå, til og med en som tilbudte seg å smøre ski for oss!! Ærlig talt, ser vi så hjelpesløse ut? Da han forsto at han hadde bommet skikkelig, tok han en spirrevippoppvisning og bort med'n.

Superfine løyper.

Evelyn, Sigdis og jeg gikk til en hytte opp på 960 moh, mens Sigrid og Randi tok det mer med ro, og hadde slått leir da de hadde gått opp alle bakkene. Det var fine skiforhold og herlig å gå. Med sol og vindstille, satt vi ute og spiste maten vår før vi rente tilbake.

Etter at vi kom tilbake, gikk vi en runde på området.

Her var det nisse i april.

Besøkte nissehuset blant annet, og jeg måtte finne hønsehuset for å verpe et egg til hver til frokost på søndag. Og det klarte jeg, 6 egg til og med!!
Tilbake i leiligheten, ble det ett par timers egenpleie, før vi "fyrte" opp til middag vi hadde bestilt i restauranten.

Ingenting å si på utsikten.

Det var buffe med kortreist mat, alt man kan tenke seg... Well, noe overdrevet kanskje, men det smakte. Det ble ingen seinkveld akkurat, tror vi var i seng i god tid før midnatt!!

 

 Søndag morgen våknet vi til nysnø, 15-20 cm. Da var det nesten jul.

 












Etter en bedre eggfrokost neste morgen, ble det en ny skitur. Evelyn gikk til samme hytta som dagen før, Sigdis og jeg gikk et annet oppkjørt spor og Sigrid og Randi gikk til fots. Det var nysnø, sol og påskestemning. Hadde nesten ikke lyst til å tenke på heimtur.

Vi spiste nok et måltid rundt kjøkkenbordet, og vi gikk ikke tom for tema og snakke om. Var innom turen vi skal til høsten som vi gleder oss til.

Heimturen gikk like fint som turen nedover. En kort kaffepause med is på Berkåk. Vel hjemme var alle enige om at vi hadde hatt en fin tur. 

FOTTUR I JOTUNHEIMEN 3.-6. AUGUST 2014

 VAKRE JOTUNHEIMEN...

Endelig kom dagen da dameturlaget skulle på fottur igjen, og denne gang i Norge. Vi hadde faktisk ikke vært på tur siden i fjor da vi var i Østerrike. Og siden det ikke var snø siste vinter, ble det ingen skitur heller. Så det må innrømmes at vi var ganske gira før vi dro.

Vi hadde tidlig snakket om at tiden var inne for å utvide radiusen til andre fjellområder. Vi hadde vært i Rondane 3 gagner, Trollheimen 2 ganger, Tafjordfjella 2 ganger, Sylene mange ganger samt Fembundsmarka og Ottsjø i Sverige. Derfor satte vi denne gangen kursen mot Jotunheimen. 

Søndag 3. august kl 1400 startet ferden mot Lom og Leirvassbu. Inger som skjåfør. Passet på fartsgrensene bedre denne gangen!

Som vanlig stoppet vi for en bedre middag underveis, denne gangen på Lom. Mens vi satt og spiste ute i det fri, kom truende svarte skyer over hodene på oss. Og ganske riktig, vi hadde ikke før kommet oss inn i bilen før det begynte å regne...og det begynte å regne... og regne...OG REGNE!!

Vel fremme på Leirvassbu fikk vi rygget bilen under et tak slik at vi fikk tatt ut sekkene og finne regnjakker før vi kunne gå over gården og inn i resepsjonen. Det anmeldte regnet hadde ankommet, og vi håpet at det ville passere i løpet av natten. 

Vi sov i gode senger, Evelyn og Lisbet på ett rom og Sigrid, Sigdis og Inger på ett rom. 

Mandag morgen opprant til oppholdsvær i allefall. Etter forkost og matpakkesmøring, kaffe og diverse, bega vi oss avsted. Først etter grusvei ett stykke gjennom Gravdalen, så ble det mer terreng. Og det ble mer vått ned i Storutladalen!

Det hadde regnet, ikke bare siste døgnet, men store nedbørsmengder hadde kommet de siste dagene, slik at det rant vann overalt. Det ble faktisk mer og mer vått jo lenger ned gjennom dalen vi kom. Til slutt gikk vi i en bekk med steiner på kryss og tvers. Det var anstrenende i lengden. Men vi  kom oss vel frem til Skogadalsbøen som var turens første etappe.

Skogadalsbøen var en fin hytte, absolutt verd et besøk. Vi fikk tildelt et rom i "hundehuset" som hadde køyer nok til oss alle. Vi fant dusj og tørkerom, og et glass øl slukket tørsten. Vi følte oss som nye! (kanskje noen med modifikasjoner). Vi fikk servert middag bestående av ungarsk gulasjsuppe til forrett, på forhånd forespeilet at den var sterk...men U..Æ..H... her hadde kokken mistet pepperbøssen!! Vi drakk vin og vann, men det hjalp ikke. Til hovedrett serverte vertsskapet stek og kjøttkaker med diverse overkokte grønnsaker. Vi har vel smakt bedre. Men mette ble vi. Og når vi til dessert fikk kake med multer var alt annet glemt. Det er første gang vi får på en turisthytte.

Det viste seg at hyttevaktene fra Olavsbu, som var endestasjon for neste etappe, var på Skogadalsbøen denne kvelden. Vi fikk snakket med dem og ønsket oss gode senger på Olavsbu, og det lovte de oss. 

Etter middag måtte vi være litt pågående for å få et bord i peisestuen slik at vi kunne spille "rasshøl" noen omganger før vi gikk i "hundegården" for å sove. Vi var nok i seng en gang mellom halv elleve og elleve. Sovnet gjorde vel alle, nei det stemmer ikke, men hvilte gjorde alle.
Og tenk, det var ikke mobildekning der. Da måtte vi gå på en haug bak hytta og det orket vi ikke. Men tro det eller ei, kvart på seks på morgenen tikket en melding inn på en telefon med høy lyd...f...:-(

Frokost neste dag frokost i 8-tiden. Havregrynsgrøt er tingen for noen, andre må ha egg. Med termos og matpakke under armen gikk vi til rommet og pakket sekkene. Klar for dagens tur, - som vi trodde var kortere enn den var. Vi hadde vurdert kartet litt feil... eller ..hva vites ikke...Været var fint, alt lå vel til rette for en fin tur.

Det ble fort to av oss hang etter mens vi gikk Skogadalen. Baktroppen gikk seint, og fortroppen måtte ta mange uønskede "ventepauser". Det var vått og bekker som skulle passeres. Vi hoppet fra stein til stein. Bra vi hadde staver. Langt om lenge, kom vi til et "høyt fjell, 1529 moh" vi måtte over. Da ville baktroppen ha mat, og slik ble det, om enn litt spredt!
Nok en elv vi måtte over, og vi klatret og vi klatret, tussig som helvete.. men omsider kom vi på toppen. Og så måtte vi ned på andre siden...og enda var det mange (4 tror jeg) kilometer igjen. Det ble litt lettere å gå, men slitne som vi var gikk det enda tregere med baktroppen.

Endelig så vi hytta, men det var fortsatt langt igjen. Ettermiddagen gikk over til kveld, det ville bli mørkt i halv titida. Presidenten måtte ta ansvar og ba fortroppen koste på slik at hyttevaktene visste at det var liv i oss.

Vi gikk enda ett par kilometer, men da ga vi oss over, Sigrid og jeg. Tok en ekstra pause ved en stor stein, tok av oss sekkene, satte oss godt til rette med beina høgt og kvila oss litt...og snakket om hvor glade vi skulle være når vi kom frem til Volvoen neste dag. (om vi klarte det). Vi bestemte oss for at dette var siste tur, og at vi skulle være med på èn generalforsamling til og da skulle "spreknok"-skjortene brennes!! En alvorlig avgjørelse, men noen ganger må man ta alvorlige valg.

Vi hadde gjerne sovnet der, men visste noen ventet på oss. Så var det på med de helvetes sekkene igjen. En stor dose druesukker og vi slepte oss avgårde.
Det hadde vært en lang dag, 11 timer på tur! Det er lenge å gå med sekk. Men endelig var det over en bro og noen metre til og vi var framme.

Hyttevaktene møtte oss med en spøk om at vi måtte ligge på sovesal. Presidenten var så sliten, at hun ble ikke overrasket en gang, men tenkte at akk ja, det ble vel slik når vi kom så seint... sovne ville vi vel, uansett hvor vi lå. Akkurat da hadde jeg mest lyst til å gråte..;-( ....og ingenting var morsomt  der og da!!!
Men nei da, vi fikk et firemannsrom som vi var lovet, med en ekstra madrass på gulvet. 

Sigdis, Evelyn og Lisbet ventet på oss før de spiste, (dem er jo så snille) og hadde ganske snart varmt vann klart. Det ble middag med Real turmat, rødvin og en kaffeskvett til dessert. Fy sø-ør'n kor de smake!! Kvart på elelve var alle i seng, Ann Lisbet på madrass på gulvet. Tror alle sovnet relativt fort.

kl 0245 våknet vi av at Ann Lisbet holdt på å styre med noe.. hun trodde det var mus som for rundt henne på gulvet. Og ganske riktig.. en grå fjellmus hadde funnet veien inn til damene. Ann Lisbet tok det hele med beundringsverdig fatning, plukket med seg pikk-pakket og la seg på en benk i stuen. Vi andre prøvde å få kontroll med det lille dyret....Evelyn satt i øverkøya og ropte på mamma, og jeg nekta og legge meg på et rom med mus!! Vi både hørte og så musa hoppe rundt sekkene våre. Til slutt kom den seg opp på en sekk under vinduet, og vips hoppet den ut vinduet, hvor den trolig også hadde kommet inn..?
Stille ble det, og vi fire som var på rommet sovnet igjen til neste morgen.

Det er rart med det, utrolig hvordan disse kroppene restitueres i løpet av noen timers hvile. Opp kom vi oss, og fant frem brød som lå nederst i sekken og ihjelklemt pålegg. Men sånn er dette livet, og det er likt for alle. Hyttevaktene fordelte arbeidsoppgaver til alle gjestene; i tillegg til å rydde og feie rommet, var det vår oppgave å koste gangen. Andre hogg ved, noen bar inn ved, hentet vann o.l.

Dette var tredje og siste dag. Vi kom oss avgårde ca 0915, strartet med stigning opp...opp...opp.
været var fint, og steinene tørre.

Det var vi glade for. Var oppe på 1562 moh før det gikk bratt nedover igjen. Her hadde det vært nepalske skjerpaer og lagt stein i trappetrinn !! Du verden....

Her var også elver vi måtte over. Jeg presterte å miste balansen nok til at jeg måtte sette ned en fot litt fortere enn beregnet, og dermed var den ene foten så vidt var undre vannskorpa. Jeg hadde glemt ekstra sokker, men Sigrid kom meg til unnsetning. Med tørr sokk og plastpose i skoen, gikk turen videre. Den store utfordringen kom når vi skulle over siste elven. Sigrid og jeg i baktropp som vanlig. Det var en slags steinmolo over for å hoppe etter. Sigrid gikk først, og staket ut i elva. Hun klarte å forsere et mer enn vanlig utfordrende punkt med et nødrop, og vips så var hun over.
Jeg hadde kommet frem til det utsatte stedet, og torde ikke hoppe. Kjente meg skjelven, sulten og sliten. Snudde for å gå tilbake, men fant ikke tilbake heller. Så, hva gjør man da? Kom meg til den største steinen, tanken var å ta av sekken og skoene, ta på sandaler og vasse uti. Men tenk, da kom redningen!! En gruppe engelske ungdommer hadde pause og observerte det hele. Og der kom to unge, flotte menn i sandaler og vasset uti for hjelpe en stakkars "old lady". En gentleman geleidet damen elegant over steinene mens han selv holdt balansen i elven. Han fortjente den klemmen han fikk!
Jeg fleiper ofte med at det alltid dukker opp en mann når damen er i trøbbel, og jammen gjorde det det denne gangen også!!!  

Damene tok en etterlengtet pause, og siste del av turen var den beste og kanskje den vakreste. Når vi igjen kom litt opp og så frem og tilbake gjennom U-dalen med det ene fjellvatnet etter det andre som perler på en snor, da er det bare å bøye seg i støvet for skaperverket.

Endelig kom vi frem til Leirvassbu og Volvoen, og bestemte oss for bare å skifte klær og starte på hjemveien. På Lom spiste vi middag, og kaffe på Oppdal. Hjemme i 10-tida. ....og alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur!

PS. I skrivende stund befinner t-skjortene seg i beste velgående, men så har vi ikke hatt generalforsamling heller. Hos skribenten har stortåneglen løsnet forlengst.!!