VAKRE JOTUNHEIMEN...
Endelig kom dagen da dameturlaget skulle på fottur igjen, og denne gang i Norge. Vi hadde faktisk ikke vært på tur siden i fjor da vi var i Østerrike. Og siden det ikke var snø siste vinter, ble det ingen skitur heller. Så det må innrømmes at vi var ganske gira før vi dro.
Vi hadde tidlig snakket om at tiden var inne for å utvide radiusen til andre fjellområder. Vi hadde vært i Rondane 3 gagner, Trollheimen 2 ganger, Tafjordfjella 2 ganger, Sylene mange ganger samt Fembundsmarka og Ottsjø i Sverige. Derfor satte vi denne gangen kursen mot Jotunheimen.
Søndag 3. august kl 1400 startet ferden mot Lom og Leirvassbu. Inger som skjåfør. Passet på fartsgrensene bedre denne gangen!
Som vanlig stoppet vi for en bedre middag underveis, denne gangen på Lom. Mens vi satt og spiste ute i det fri, kom truende svarte skyer over hodene på oss. Og ganske riktig, vi hadde ikke før kommet oss inn i bilen før det begynte å regne...og det begynte å regne... og regne...OG REGNE!!
Vel fremme på Leirvassbu fikk vi rygget bilen under et tak slik at vi fikk tatt ut sekkene og finne regnjakker før vi kunne gå over gården og inn i resepsjonen. Det anmeldte regnet hadde ankommet, og vi håpet at det ville passere i løpet av natten.
Vi sov i gode senger, Evelyn og Lisbet på ett rom og Sigrid, Sigdis og Inger på ett rom.
Mandag morgen opprant til oppholdsvær i allefall. Etter forkost og matpakkesmøring, kaffe og diverse, bega vi oss avsted. Først etter grusvei ett stykke gjennom Gravdalen, så ble det mer terreng. Og det ble mer vått ned i Storutladalen!
Det hadde regnet, ikke bare siste døgnet, men store nedbørsmengder hadde kommet de siste dagene, slik at det rant vann overalt. Det ble faktisk mer og mer vått jo lenger ned gjennom dalen vi kom. Til slutt gikk vi i en bekk med steiner på kryss og tvers. Det var anstrenende i lengden. Men vi kom oss vel frem til Skogadalsbøen som var turens første etappe.
Skogadalsbøen var en fin hytte, absolutt verd et besøk. Vi fikk tildelt et rom i "hundehuset" som hadde køyer nok til oss alle. Vi fant dusj og tørkerom, og et glass øl slukket tørsten. Vi følte oss som nye! (kanskje noen med modifikasjoner). Vi fikk servert middag bestående av ungarsk gulasjsuppe til forrett, på forhånd forespeilet at den var sterk...men U..Æ..H... her hadde kokken mistet pepperbøssen!! Vi drakk vin og vann, men det hjalp ikke. Til hovedrett serverte vertsskapet stek og kjøttkaker med diverse overkokte grønnsaker. Vi har vel smakt bedre. Men mette ble vi. Og når vi til dessert fikk kake med multer var alt annet glemt. Det er første gang vi får på en turisthytte.
Det viste seg at hyttevaktene fra Olavsbu, som var endestasjon for neste etappe, var på Skogadalsbøen denne kvelden. Vi fikk snakket med dem og ønsket oss gode senger på Olavsbu, og det lovte de oss.
Etter middag måtte vi være litt pågående for å få et bord i peisestuen slik at vi kunne spille "rasshøl" noen omganger før vi gikk i "hundegården" for å sove. Vi var nok i seng en gang mellom halv elleve og elleve. Sovnet gjorde vel alle, nei det stemmer ikke, men hvilte gjorde alle.
Og tenk, det var ikke mobildekning der. Da måtte vi gå på en haug bak hytta og det orket vi ikke. Men tro det eller ei, kvart på seks på morgenen tikket en melding inn på en telefon med høy lyd...f...:-(
Frokost neste dag frokost i 8-tiden. Havregrynsgrøt er tingen for noen, andre må ha egg. Med termos og matpakke under armen gikk vi til rommet og pakket sekkene. Klar for dagens tur, - som vi trodde var kortere enn den var. Vi hadde vurdert kartet litt feil... eller ..hva vites ikke...Været var fint, alt lå vel til rette for en fin tur.
Det ble fort to av oss hang etter mens vi gikk Skogadalen. Baktroppen gikk seint, og fortroppen måtte ta mange uønskede "ventepauser". Det var vått og bekker som skulle passeres. Vi hoppet fra stein til stein. Bra vi hadde staver. Langt om lenge, kom vi til et "høyt fjell, 1529 moh" vi måtte over. Da ville baktroppen ha mat, og slik ble det, om enn litt spredt!
Nok en elv vi måtte over, og vi klatret og vi klatret, tussig som helvete.. men omsider kom vi på toppen. Og så måtte vi ned på andre siden...og enda var det mange (4 tror jeg) kilometer igjen. Det ble litt lettere å gå, men slitne som vi var gikk det enda tregere med baktroppen.
Endelig så vi hytta, men det var fortsatt langt igjen. Ettermiddagen gikk over til kveld, det ville bli mørkt i halv titida. Presidenten måtte ta ansvar og ba fortroppen koste på slik at hyttevaktene visste at det var liv i oss.
Vi gikk enda ett par kilometer, men da ga vi oss over, Sigrid og jeg. Tok en ekstra pause ved en stor stein, tok av oss sekkene, satte oss godt til rette med beina høgt og kvila oss litt...og snakket om hvor glade vi skulle være når vi kom frem til Volvoen neste dag. (om vi klarte det). Vi bestemte oss for at dette var siste tur, og at vi skulle være med på èn generalforsamling til og da skulle "spreknok"-skjortene brennes!! En alvorlig avgjørelse, men noen ganger må man ta alvorlige valg.
Vi hadde gjerne sovnet der, men visste noen ventet på oss. Så var det på med de helvetes sekkene igjen. En stor dose druesukker og vi slepte oss avgårde.
Det hadde vært en lang dag, 11 timer på tur! Det er lenge å gå med sekk. Men endelig var det over en bro og noen metre til og vi var framme.
Hyttevaktene møtte oss med en spøk om at vi måtte ligge på sovesal. Presidenten var så sliten, at hun ble ikke overrasket en gang, men tenkte at akk ja, det ble vel slik når vi kom så seint... sovne ville vi vel, uansett hvor vi lå. Akkurat da hadde jeg mest lyst til å gråte..;-( ....og ingenting var morsomt der og da!!!
Men nei da, vi fikk et firemannsrom som vi var lovet, med en ekstra madrass på gulvet.
Sigdis, Evelyn og Lisbet ventet på oss før de spiste, (dem er jo så snille) og hadde ganske snart varmt vann klart. Det ble middag med Real turmat, rødvin og en kaffeskvett til dessert. Fy sø-ør'n kor de smake!! Kvart på elelve var alle i seng, Ann Lisbet på madrass på gulvet. Tror alle sovnet relativt fort.
kl 0245 våknet vi av at Ann Lisbet holdt på å styre med noe.. hun trodde det var mus som for rundt henne på gulvet. Og ganske riktig.. en grå fjellmus hadde funnet veien inn til damene. Ann Lisbet tok det hele med beundringsverdig fatning, plukket med seg pikk-pakket og la seg på en benk i stuen. Vi andre prøvde å få kontroll med det lille dyret....Evelyn satt i øverkøya og ropte på mamma, og jeg nekta og legge meg på et rom med mus!! Vi både hørte og så musa hoppe rundt sekkene våre. Til slutt kom den seg opp på en sekk under vinduet, og vips hoppet den ut vinduet, hvor den trolig også hadde kommet inn..?
Stille ble det, og vi fire som var på rommet sovnet igjen til neste morgen.
Det er rart med det, utrolig hvordan disse kroppene restitueres i løpet av noen timers hvile. Opp kom vi oss, og fant frem brød som lå nederst i sekken og ihjelklemt pålegg. Men sånn er dette livet, og det er likt for alle. Hyttevaktene fordelte arbeidsoppgaver til alle gjestene; i tillegg til å rydde og feie rommet, var det vår oppgave å koste gangen. Andre hogg ved, noen bar inn ved, hentet vann o.l.
Dette var tredje og siste dag. Vi kom oss avgårde ca 0915, strartet med stigning opp...opp...opp.
været var fint, og steinene tørre.
Det var vi glade for. Var oppe på 1562 moh før det gikk bratt nedover igjen. Her hadde det vært nepalske skjerpaer og lagt stein i trappetrinn !! Du verden....
Her var også elver vi måtte over. Jeg presterte å miste balansen nok til at jeg måtte sette ned en fot litt fortere enn beregnet, og dermed var den ene foten så vidt var undre vannskorpa. Jeg hadde glemt ekstra sokker, men Sigrid kom meg til unnsetning. Med tørr sokk og plastpose i skoen, gikk turen videre. Den store utfordringen kom når vi skulle over siste elven. Sigrid og jeg i baktropp som vanlig. Det var en slags steinmolo over for å hoppe etter. Sigrid gikk først, og staket ut i elva. Hun klarte å forsere et mer enn vanlig utfordrende punkt med et nødrop, og vips så var hun over.
Jeg hadde kommet frem til det utsatte stedet, og torde ikke hoppe. Kjente meg skjelven, sulten og sliten. Snudde for å gå tilbake, men fant ikke tilbake heller. Så, hva gjør man da? Kom meg til den største steinen, tanken var å ta av sekken og skoene, ta på sandaler og vasse uti. Men tenk, da kom redningen!! En gruppe engelske ungdommer hadde pause og observerte det hele. Og der kom to unge, flotte menn i sandaler og vasset uti for hjelpe en stakkars "old lady". En gentleman geleidet damen elegant over steinene mens han selv holdt balansen i elven. Han fortjente den klemmen han fikk!
Jeg fleiper ofte med at det alltid dukker opp en mann når damen er i trøbbel, og jammen gjorde det det denne gangen også!!!
Damene tok en etterlengtet pause, og siste del av turen var den beste og kanskje den vakreste. Når vi igjen kom litt opp og så frem og tilbake gjennom U-dalen med det ene fjellvatnet etter det andre som perler på en snor, da er det bare å bøye seg i støvet for skaperverket.
Endelig kom vi frem til Leirvassbu og
Volvoen, og bestemte oss for bare å skifte klær og starte på hjemveien. På Lom spiste vi middag, og kaffe på Oppdal. Hjemme i 10-tida. ....og alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur!
PS. I skrivende stund befinner t-skjortene seg i beste velgående, men så har vi ikke hatt generalforsamling heller. Hos skribenten har stortåneglen løsnet forlengst.!!
Skogadalsbøen var en fin hytte, absolutt verd et besøk. Vi fikk tildelt et rom i "hundehuset" som hadde køyer nok til oss alle. Vi fant dusj og tørkerom, og et glass øl slukket tørsten. Vi følte oss som nye! (kanskje noen med modifikasjoner). Vi fikk servert middag bestående av ungarsk gulasjsuppe til forrett, på forhånd forespeilet at den var sterk...men U..Æ..H... her hadde kokken mistet pepperbøssen!! Vi drakk vin og vann, men det hjalp ikke. Til hovedrett serverte vertsskapet stek og kjøttkaker med diverse overkokte grønnsaker. Vi har vel smakt bedre. Men mette ble vi. Og når vi til dessert fikk kake med multer var alt annet glemt. Det er første gang vi får på en turisthytte.
Det viste seg at hyttevaktene fra Olavsbu, som var endestasjon for neste etappe, var på Skogadalsbøen denne kvelden. Vi fikk snakket med dem og ønsket oss gode senger på Olavsbu, og det lovte de oss.
Etter middag måtte vi være litt pågående for å få et bord i peisestuen slik at vi kunne spille "rasshøl" noen omganger før vi gikk i "hundegården" for å sove. Vi var nok i seng en gang mellom halv elleve og elleve. Sovnet gjorde vel alle, nei det stemmer ikke, men hvilte gjorde alle.
Og tenk, det var ikke mobildekning der. Da måtte vi gå på en haug bak hytta og det orket vi ikke. Men tro det eller ei, kvart på seks på morgenen tikket en melding inn på en telefon med høy lyd...f...:-(
Frokost neste dag frokost i 8-tiden. Havregrynsgrøt er tingen for noen, andre må ha egg. Med termos og matpakke under armen gikk vi til rommet og pakket sekkene. Klar for dagens tur, - som vi trodde var kortere enn den var. Vi hadde vurdert kartet litt feil... eller ..hva vites ikke...Været var fint, alt lå vel til rette for en fin tur.
Det ble fort to av oss hang etter mens vi gikk Skogadalen. Baktroppen gikk seint, og fortroppen måtte ta mange uønskede "ventepauser". Det var vått og bekker som skulle passeres. Vi hoppet fra stein til stein. Bra vi hadde staver. Langt om lenge, kom vi til et "høyt fjell, 1529 moh" vi måtte over. Da ville baktroppen ha mat, og slik ble det, om enn litt spredt!
Nok en elv vi måtte over, og vi klatret og vi klatret, tussig som helvete.. men omsider kom vi på toppen. Og så måtte vi ned på andre siden...og enda var det mange (4 tror jeg) kilometer igjen. Det ble litt lettere å gå, men slitne som vi var gikk det enda tregere med baktroppen.
Endelig så vi hytta, men det var fortsatt langt igjen. Ettermiddagen gikk over til kveld, det ville bli mørkt i halv titida. Presidenten måtte ta ansvar og ba fortroppen koste på slik at hyttevaktene visste at det var liv i oss.
Vi gikk enda ett par kilometer, men da ga vi oss over, Sigrid og jeg. Tok en ekstra pause ved en stor stein, tok av oss sekkene, satte oss godt til rette med beina høgt og kvila oss litt...og snakket om hvor glade vi skulle være når vi kom frem til Volvoen neste dag. (om vi klarte det). Vi bestemte oss for at dette var siste tur, og at vi skulle være med på èn generalforsamling til og da skulle "spreknok"-skjortene brennes!! En alvorlig avgjørelse, men noen ganger må man ta alvorlige valg.
Vi hadde gjerne sovnet der, men visste noen ventet på oss. Så var det på med de helvetes sekkene igjen. En stor dose druesukker og vi slepte oss avgårde.
Det hadde vært en lang dag, 11 timer på tur! Det er lenge å gå med sekk. Men endelig var det over en bro og noen metre til og vi var framme.
Hyttevaktene møtte oss med en spøk om at vi måtte ligge på sovesal. Presidenten var så sliten, at hun ble ikke overrasket en gang, men tenkte at akk ja, det ble vel slik når vi kom så seint... sovne ville vi vel, uansett hvor vi lå. Akkurat da hadde jeg mest lyst til å gråte..;-( ....og ingenting var morsomt der og da!!!
Men nei da, vi fikk et firemannsrom som vi var lovet, med en ekstra madrass på gulvet.
Sigdis, Evelyn og Lisbet ventet på oss før de spiste, (dem er jo så snille) og hadde ganske snart varmt vann klart. Det ble middag med Real turmat, rødvin og en kaffeskvett til dessert. Fy sø-ør'n kor de smake!! Kvart på elelve var alle i seng, Ann Lisbet på madrass på gulvet. Tror alle sovnet relativt fort.
kl 0245 våknet vi av at Ann Lisbet holdt på å styre med noe.. hun trodde det var mus som for rundt henne på gulvet. Og ganske riktig.. en grå fjellmus hadde funnet veien inn til damene. Ann Lisbet tok det hele med beundringsverdig fatning, plukket med seg pikk-pakket og la seg på en benk i stuen. Vi andre prøvde å få kontroll med det lille dyret....Evelyn satt i øverkøya og ropte på mamma, og jeg nekta og legge meg på et rom med mus!! Vi både hørte og så musa hoppe rundt sekkene våre. Til slutt kom den seg opp på en sekk under vinduet, og vips hoppet den ut vinduet, hvor den trolig også hadde kommet inn..?
Stille ble det, og vi fire som var på rommet sovnet igjen til neste morgen.
Det er rart med det, utrolig hvordan disse kroppene restitueres i løpet av noen timers hvile. Opp kom vi oss, og fant frem brød som lå nederst i sekken og ihjelklemt pålegg. Men sånn er dette livet, og det er likt for alle. Hyttevaktene fordelte arbeidsoppgaver til alle gjestene; i tillegg til å rydde og feie rommet, var det vår oppgave å koste gangen. Andre hogg ved, noen bar inn ved, hentet vann o.l.
Dette var tredje og siste dag. Vi kom oss avgårde ca 0915, strartet med stigning opp...opp...opp.
været var fint, og steinene tørre.
Det var vi glade for. Var oppe på 1562 moh før det gikk bratt nedover igjen. Her hadde det vært nepalske skjerpaer og lagt stein i trappetrinn !! Du verden....
Her var også elver vi måtte over. Jeg presterte å miste balansen nok til at jeg måtte sette ned en fot litt fortere enn beregnet, og dermed var den ene foten så vidt var undre vannskorpa. Jeg hadde glemt ekstra sokker, men Sigrid kom meg til unnsetning. Med tørr sokk og plastpose i skoen, gikk turen videre. Den store utfordringen kom når vi skulle over siste elven. Sigrid og jeg i baktropp som vanlig. Det var en slags steinmolo over for å hoppe etter. Sigrid gikk først, og staket ut i elva. Hun klarte å forsere et mer enn vanlig utfordrende punkt med et nødrop, og vips så var hun over.
Jeg hadde kommet frem til det utsatte stedet, og torde ikke hoppe. Kjente meg skjelven, sulten og sliten. Snudde for å gå tilbake, men fant ikke tilbake heller. Så, hva gjør man da? Kom meg til den største steinen, tanken var å ta av sekken og skoene, ta på sandaler og vasse uti. Men tenk, da kom redningen!! En gruppe engelske ungdommer hadde pause og observerte det hele. Og der kom to unge, flotte menn i sandaler og vasset uti for hjelpe en stakkars "old lady". En gentleman geleidet damen elegant over steinene mens han selv holdt balansen i elven. Han fortjente den klemmen han fikk!
Jeg fleiper ofte med at det alltid dukker opp en mann når damen er i trøbbel, og jammen gjorde det det denne gangen også!!!
Damene tok en etterlengtet pause, og siste del av turen var den beste og kanskje den vakreste. Når vi igjen kom litt opp og så frem og tilbake gjennom U-dalen med det ene fjellvatnet etter det andre som perler på en snor, da er det bare å bøye seg i støvet for skaperverket.
Endelig kom vi frem til Leirvassbu og
Volvoen, og bestemte oss for bare å skifte klær og starte på hjemveien. På Lom spiste vi middag, og kaffe på Oppdal. Hjemme i 10-tida. ....og alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur! PS. I skrivende stund befinner t-skjortene seg i beste velgående, men så har vi ikke hatt generalforsamling heller. Hos skribenten har stortåneglen løsnet forlengst.!!
