FOTTUR I SYLAN 29. - 31. august 2017

Sylene 29. - 31. august 2017

Veterangruppa i Skarven turlag hadde planlangt tur til Storerikvollen de to siste dagene i august. Sigdis og jeg hadde mange ganger snakket om at det hadde vært moro å gå turen fra Rundhaugen via Blåhammaren til Storerikvollen igjen. Vi gikk den første gang i 1982, den gang helt til Vekarstua i Tydal. Har senere vandret i området , men ikke akkurat den turen.
Vi bestemte oss for å ta den til Storerikvollen nå. I tillegg meldte Sigrid seg på pluss Kirsten som var med til Tafjorden.

Tirsdag morgen 29. august kjørte Malin oss til Rundhaugen, ca 1,5 timers kjøretur. Det var varslet regn og vi startet med regnklær på. Men regnet avtok ganske fort, og allerede ved elven tok vi dem av. Her tok vi også første matpause. Det var jo mange timer siden vi spiste frokost.

Det var lett å gå oppover. Det var jo ingenting for oss som hadde vært i Tafjordfjella. Og i allefall ikke for Sigdis og Sigrid som også hadde gått Romsdalseggen noen dager før. Vi kom tidlig opp til Blåhammarstugan, og det selvsagte ølglasset smakte utrolig godt ute på den nye terrassen de har fått.

Vi hadde fått tildelt flatseng på sovesal. Men personalet lovte å ha oss i minne om noen ikke dukket opp og slik ble det til at vi fikk senger alle fire.

Middagen er en helt spesiell sak på Blåhammaren. Det er flinke, svenske ungdommer som står for både å lage og servere den. En treretters som besto av suppe, laks m/tilbehør og is med bær til dessert. Rød og hvit vin, samt øl. Her er det bare å velge.

Det må sies at det koster litt mer enn på hyttene i Norge, men pytt...pytt!

Neste dag våknet vi til et fantastisk vær, sol og lite vind. Vi vandret videre mot norskegrensen og Storerikvollen. 17 km tur. Det er er helt ubeskrivelig lett terreng å gå i. Nå var det kommet opp et nytt vindskydd like før grensen. Der var det mulighet til å gå inn, i tillegg var det bygd do. Vi spiste nistepakken ute på trappen i det fine været. I dag er det fin bro over Ena. I 1982 måtte vi av med skoene og våddå over.

Vi tok en liten pause til når vi nådde Homla, og kom til Storerikvollen 1 time senere enn de andre veteranene som hadde gått 4 km fra Sankåvika.

Som vanlig ble det trivelig kveld i godt selskap. Neste dag gikk hele gjengen over Blkåkleppen og ned til Sankåvika. Malin hentet oss igjen.

Og alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur...! :-)

FOTTUR I TAFJORDFJELLA 7. - 11. AUGUST 2017

Tafjordfjellene - noe av det vakreste Norge har å by på....

Tre av lagets medlemmer, Sigdis, Sigrid og Inger meldte oss til å delta på dette vakre eventyret. I tillegg hadde vi med en gjestevandrer, Kirsten.

Vi møtte opp på Grotli mandag 7. augst med avgang kl 1300 mot Danskehytta. Turen er på 12 km og var beregnet til 6 timer. Vi hadde godt og fint vær helt til de siste par timene. Da måtte vi på med regnjakke, lue og votter, det regnet og haglet! Berget ble vått og sleipt, og da brukes mer tid. Vi kom frem til varm og god hytte med masse tørkemuligheter. Vi fire sov på eget rom i motsetning til andre som som i alkover på loftet. Danskehytte ligger på 1440 moh. Det var en del snø og is på vannene. Men et nydelig skue for øyet.

Neste dag gikk ferden ned til Kaldhusseter 500 moh. 11 km i stort sett nedoverbakke, men dog en tøff og utfordrende etappe. Ett sted måtte vi kaste stavene ned i ura og bruke vire å holde oss i. Selvfølgelig måtte vi rygge ned. Turlederne var til god hjep. Det var likevel når vi kom til siste "utforkjøringen" vi virkelig fikk kjenne det. Vi ble rådet til å snøre skoene tett for at tærne ikke skulle trykke fram i skoene. Det var den bratteste grusveien vi noen gang har sett, og lårmusklene fikk kjørt seg når det blir kilometer ut av det.
På Kaldhusseter ble vi møtt med fine dobbeltrom, dusj og toalett rett over gangen. I tillegg forfriskninger og snacks etter ønske. En treretteres middag ble servert på kvelden av reiselederens mann. Vi hadde ingen problemer med å sovne!

På dag 3 gikk vi først oppover igjen til 1100 m før det flatet ut et langt stykke. Vi gikk langs det ene vannet etter det andre før det begynte å gå nedover. Lett og fin sti i starten, men du verden for en ur vi måtte ned til slutt. Vi så Herdalssetra (500 moh) som små klosser der nede i dalbunnen, og sauene som små prikker. Alle kikket utover og spurte om det var sant vi skulle ned der. Men ned kom vi, selv om det tok tid. Det var svært utfordrende, her måtte vi ha full fokus på det vi holdt på med.

På Herdalssetra ble vi hentet med buss og kjørt til Geiranger med et stopp i Ørnesvingen. På Hotell Geiranger fikk hvert vårt dobbeltrom med utsikt og badekar. Det var helt nydelig. Og som ellers, dagen ble avsluttet med middagsbuffet og en vandring gjennom Geiranger sentrum og opp trappene til museet. En av turlederne, Terje, var over gjennomsnittet interessert i lokalhistorie, og var en eminent guide.

Neste og siste dag møtte vi opp på kaien kl 0845 for å ta båten utover fjorden. Den gjorde en runde, og på vei tilbake la den til slik at vi kom oss i land. Så bars det rett oppover mot Skageflå i en bratt sti og trappetrinn. På de verste stedene også gelender og rekkverk i stål og vire. 250 høydemeter høres ikke mye ut, men man blir varm i skjorta før man er oppe. Terje fortalte historien om Skageflå og andre gårder i fjellsidene der. Han hadde vært der oppe i 1993 da vårt kongepar hadde invitert europas kongehus til lunsj på gressmatten på Skageflå i anledning deres sølvbryllup.
Vi gikk først videre oppover og langs fjellsiden tilbake til Geiranger hvor bussen kjørte oss tilbake til Grotli. Da var ringen sluttet.
Vi avsluttet med en god middag om kvelden, og kjørte hjem neste dag.  

ps: her skal det komme bilder etter hvert.....

SprekNok status 1. august 2017

SprekNok status:

SprekNok-damene lever i beste velgående selv om det har vært stille her etter turen til Italia i 2015.

Nå er det bare Evelyn og Ann Lisbet som fortsatt er i full jobb. Det betyr at de fleste oss andre går på mange turer hver for oss og noen ganger 2-3 sammen, men ikke alle seks på en gang. Etter turen til Jotunheimen har ingen tatt initiativ til å planlegge fellestur heller, (!) med unntak av Italia.  

Evelyn har blitt hekta på toppturer både organiserte, som Storsylen opp, og egne turer. Sigdis er vel den som alltid er klar for tur, og har måttet ty til "gutta" noen ganger for å komme seg avgårde. Sigrid har ligget i hardtrening på alle måter, sykkel, vandring, styrketrening, trappetrening for å komme i bedre form enn hun var tidligere. Lisbet har vært mye opptatt i jobben sin, og derfor ikke tid til så mye på egen hånd. Randi både sykler og går jevnt og trutt, og jeg sånn passe for lite av alt. Jeg skal ikke stikke under en stol at etter turen i Jotunheimen var jeg fast besemt på ikke å gå på flere 3-dagersturer. Men da Skarven-veteranene skulle ha overnattingstur til Schulzhytta i fjor, ble jeg med. Det ble en skikklig opptur, et kick rett og slett.

Senere på sommeren i fjor leste Sigdis og jeg i ukebladet Hjemmet om dronningtur i Tafjordfjellene som så veldig bra ut. Vi bestemte oss for å følge med om turen ble arrangert på nytt. Det ble den og Sigrid, Sigdis og jeg meldte oss på.  

På sommeren har Evelyn invitert laget på hytta si, først en liten gåtur med påfølgende serverning. Litt svette må vi bli!
Nå i sommer bestemte vi at vi skal på utenlandstur i 2018. Siden noen er avhengige av å bruke ferien som må planlegges tidlig, er vi mer sikre på godt vær i sydlige trakter. Vi har gått en del i regn, og legger ikke skjul på at vi foretrekker oppholds i allefall.
Så får vi se da om det blir tur i jubileumsåret vårt....